Kjartan Fløgstads svar på vårt innlegg 23. september er langt, men påfallende taust om det vår kritikk faktisk gjaldt.
Du har dessverre ikke tilgang til artikkelen
Logg inn i appen eller kontakt kundeservice.
Debatt
Klima
Intet paradoks, Braanen
I Klassekampens lederartikkel 23. september skriver politisk redaktør Bjørgulv Braanen at det er et paradoks at EU, som etterspør gass fra Norge som aldri før, viderefører sitt nei til ny olje og gass i Arktis. Det er bred enighet i norsk politikk at Norge skal levere den gassen EU etterspør i dagens situasjon. Spørsmålet om nye felt i Arktis er derimot et spørsmål om naturverdier og hva EU skal importere av energi flere tiår fram i tid. I en ny rapport viser vi i WWF at det først er i 2040 at det vil kunne komme noe særlig ny gass fra Arktis. Det forutsetter utbygging av et gassrør som per i dag ikke er, og tvilsomt vil bli, lønnsomt. Samtidig vil EU ha redusert sin gassetterspørsel betydelig. Det er derfor ikke et paradoks at EU kjøper norsk gass i dag, og at unionen sier nei takk til arktisk gass om 18 år, som er gjennomsnittstiden fra funn til produksjon i Arktis. Klassekampens politiske redaktør kan også merke seg at EUs import av gass fra norsk sokkel i Arktis er i snitt godt under 2 prosent fra 2021-25. Det er altså ikke en «god del» av EUs totale gassimport fra Norge, som Braanen hevder.
Karoline Andaur og generalsekretær i WWF Verdens naturfondAktiv dødshjelp
Plikten til å dø
Selv om Torunn Landrø feilaktig gjengir mitt poeng om dødshjelp som helsetjeneste 12. september, har hun trolig et poeng med at frykten for døden har en viktig funksjon i livet. Jeg tok derimot feil i mitt innlegg da jeg skrev at «det er selvsagt ingen som argumenterer for dødshjelp ut fra ressurshensyn». Den britiske filosofen Mary Warnock har argumentert for at vi har en plikt til å dø når vi er en for stor belastning for familien og samfunnet. Plikten til å dø bygger på et menneskesyn der vi bare har (positiv) verdi når vi produserer og bidrar. Det kan lede til et samfunn uten plass til svake og sårbare.
Bjørn HofmannEøs
EØS er løsningen, ikke problemet
I sin leder 19. september («Det finnes alternativer») viser Mari Skurdal til Ursula von der Leyens tale i Strasbourg, der Europakommisjonens president åpnet for at Canada kan bli EUs «første assosierte medlem». Konklusjonen som trekkes er at det finnes alternativer til EØS-avtalen, og at Norge kunne fått tilgang til det indre marked uten å ha det samme regelverket og spillereglene, slik det påstås at Storbritannia og Sveits har fått til. Det kan for noen være en forlokkende tanke, men den er basert på en misforståelse av hva tilgang til det indre marked faktisk innebærer. Ja, det finnes alternativer til EØS-avtalen, men ingen som gir oss samme nivå av tilgang til EUs indre marked. Full tilgang til EUs indre marked får vi kun gjennom EØS-avtalen eller medlemskap i EU. For det første finnes det ennå ingen avtale med Canada. Vi vet ikke hva et mulig kanadisk «assosiert medlemskap» vil omfatte, utover udefinert samarbeid på utvalgte områder som handel, teknologi og sikkerhet. Etter all sannsynlighet vil ikke Canada få de samme frihetene som Norge har gjennom EØS-avtalen, og som er helt avgjørende for over 400.000 norske arbeidsplasser: fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer innenfor hele det indre marked.
Petter Tollefsen