Teater

Ein sliten Peer

Ei framsyning som slit med å finne forma mellom draum og realisme, og som blir for episodisk.

UKLÅRT: I finalen møter Peer (Espen Reboli Bjerke) knappestøyparen – eller var det Solveig (Ingrid Unnur Giæver)? FOTO: STIG HÅVARD DIRDALUKLÅRT: I finalen møter Peer (Espen Reboli Bjerke) knappestøyparen – eller var det Solveig (Ingrid Unnur Giæver)? FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL

Peer Gynt

Rogaland Teater, Teaterhallen  

Av: Henrik Ibsen

Tilarbeiding og regi: Hanne Tømta  

Scenografi og kostyme: Nora Furuholmen 

Musikalsk arrangør: Simon Revholt

Lysdesign: ­Trygve Andersen

Med: Espen Reboli Bjerke, Øystein Martinsen, Matias Kuoppala, Georg Devendra Apenes, Ingrid Unnur Giæver og Marit Adeleide Andreassen 

Henrik Ibsen skreiv «Peer Gynt» som eit bitande oppgjer med norsk veremåte, og Peer er, trass i at han kan vere sjarmerande, ikkje spesielt sympatisk, men ein skrytande og drikkfeldig horebukk og ein egoist utan sjølvinnsikt. I ettertid er diktverket likevel blitt eit nasjonalepos, mykje takka Edvard Griegs nasjonalromantiske musikk. Og trass i alle Peers lyte og negative sider, er han blitt eit ikon der ein til alt overmål kårar årets Peer Gynt, som om det var noko å trakte etter. Det er difor fortenestfullt med alle tolkingar som går bakom personen og syner kven Ibsens Peer i røynda var. Fleire regissørar har gjort dette, mellom anna gjennom å gå på innsida og syne Peers indre demonar, slik som i den særs vellukka versjonen som no går på Teatret Vårt i Molde. Hanne Tømta freistar også ei tilsvarande tilnærming i oppsetjinga på Rogaland Teater.

Du har dessverre ikke tilgang til artikkelen

Logg inn i appen eller kontakt kundeservice.

Teater

Teater

Marthas hus

«Marthas hus» er uforutsigbart og fascinerende thriller-teater.

Kommentar

Et hus som snekrer drømmer

Drammens Teater – et av Norges vakreste – lager ikke teater. Nå har to frigrupper inntatt bygget med en metaforestilling der husets teatermagi våkner til liv.

Teater

Juleora­to­riet

«Juleoratoriet» på Det Norske Teatret er ikke dårlig teater, men det er ikke helt enkelt å forstå hvorfor romanen er tatt til scenen.